Hytteplanmila – en reddende engel!

Hytteplanmila redda i dag mitt eget løpeselvbilde. Hittil i år har jeg: bakset og kavet meg gjennom Råskinnet på en elendig tid, jeg løp etappen min noen sekunder treigere på Holmenkollstafetten enn i fjor, jeg klarte såvidt å perse på Sørkedalsløpet selv om forholdene var lettere i år, og jeg var skuffet over tiden på mila på  Oslo Maraton (54 og noe!)

Men så har vi et herlig løp i slutten av oktober, som tilbyr kaldt vær og en flat og fin løype. Skal man få til noe er det her. Jeg stilte til start uten noen særlig tanker om å få til noe annet enn å kanskje være i nærheten fjorårets pers på 52:30. Jeg har ikke fått trent som ønsket i det hele tatt pga. en betennelse i leggen.

Så jeg velger å stille meg forrest ved 55 min ballong mannen. Mens vi står og venter smiler jeg til han og sier, «du får ikke lov til å ta meg igjen». Han smiler tilbake og sier «da får du løpe på da!». OK!

Startskuddet går, og jeg ser 50 ballongen lenger frem. Jeg har med vilje droppet pulsklokke. Vil verken se tid eller puls. Seigmen på øret holder. Men jeg tenker jeg må i hvert fall løpe litt i fra 55 mannen. Så jeg løper. Snur meg og ser jeg har oppnådd litt avstand. Yes! Jeg får opp dampen og den oransje 50 ballongen er der fremme, og jeg har ingen intensjoner om å slippe den av syne. Etter ca. 4 km befinner jeg meg ca midt mellom de to ballongløperne. Og de siste kilometerne klarte jeg å spise meg litt innpå 50-ballongen. For en fantastisk følelse! Kroppen var på lag i dag. Ikke noe blytunge bein eller galopperende puls. Kilometerne føltes overkommelige og jeg ble ikke straffet av tempoet mitt. Det holdt inn, selv opp pulsbakken.

51:23 er min nye PB på 10 km og jeg er fornøyd med det. Veien til under 50 minutter virker plutselig ikke så lang.

Takk til arrangørene av Hytteplanmila for en fantastisk løp!